Det sies at med tiden leger alle sår, ja det kan vel så hende,
men noen sår er dypere enn andre...
Det er ca 2 og et halvt år siden jeg mistet min beste venninne.
Den ufyselige snikende kreftsykdommen tok henne fra meg så alfor tidlig. Kun 30 år.
Fra hun fikk diagnosen til hun døde tok det 5 måneder.
Det går ikke en dag uten at hun er i tankene mine,
men heldigvis så har jeg mye rundt meg som minner meg om henne.
De som kjenner meg vet at jeg liker at ting er litt i stil, men
di to grønne ku glassene mine i skapet får stå der..De fikk jeg i bursdags gave i 98.
Når jeg og mannen min giftet oss fikk vi to stål kanner, di brukes hver dag.
Jeg har små bøker med artige sitat som hun lagde, de leses ofte.
Da hun flyttet i leilighet lagde jeg ett bilde i lappeteknikk i lilla (hennes favoritt farge),
den hang på veggen hennes. å jeg trur hun likte den veldig!
Da hun døde var jeg så heldig å få det tilbake, så nå henger det på veggen min...
Det med savn er så uendelig vondt og så veldig individuelt.
Men det å følge noens sykdom , for så å følge dem i døden er spesielt.
Jeg var ofte på besøk hos venninna mi, ble med henne til legen,fulgte henne på cellegiftsbehandling,
venninne kvelder, middager og når vi såg at det ikke var så lenge igjen,
var jeg der for, og hos henne så ofte jeg bare kunne.
Den siste uka hun levde ble det gjort mye ilag med henne. Nesten som vi visste..
Tirsdag hadde vi tapaskveld hos meg ilag m gode venninner og mye latter,
onsdag dro jeg med nybakte muffins m blåbær i, de elsket hun,
Torsdag var vi to venninner som tok henne med på Mamma Mia filmen på kinoen.
(må innrømme at jeg såg lite av den filmen den kvelden, for hun var veldig dårlig da.)
(men jeg har sett den nå,å d var tøft)
Fredag var jeg å masserte henne, det var fint å få gjøre noe godt for henne,
såg hvordan hun nøt og sov seg igjennom fotmassajsen.
Den fredagen var siste gangen jeg snakket med henne.
Lørdag fikk jeg telefon om at hun var havnet i koma,
og søndag sovnet hun inn med sine kjære rundt seg.
Hun var min beste venninne.
Ett savn jeg må , hver eneste dag, lære meg å leve med.
Det er tungt som bare det, men jeg er god på å snakke om det, så det hjelper.
Jeg tror på en måte at hun visste at hun kom til å død, for på slutten
sa hun :" Bjørg, e skal klar det her".
Etter hennes død, tolket jeg det som at hun skulle klare døden.
Der og da tolket jeg det som hun skulle overleve kreften..eller håpte vel heller..
Tiden leger nok alle sår, men mitt er dypt, så det tar tid.
